Jungelboken

På forrige fredag var vi på workshop hos det norske teateret. Vi var der i forbindelse med oppsetningen av jungelboken med blant andre Adil, som møtte da. Han fortalte om sin oppvekst, og hvordan han fant det han brant for. Han sa at når man først har funnet sin ”passion” var det bare å gå for det. Som han sa, lever vi bare en gang og da er det om å gjøre å få mest mulig ut av livet sitt. Å leve det slik man selv vil, ikke kaste det bort på å leve andres drømmer. Han virket veldig reflektert på meg og han sa en god del fornuftige ting. Å få være med å danse var moro. Det blir noe annet enn å sitte på skolen. Og klart man føler at man får et innblikk i hva de driver med.
Jeg så faktisk forestillingen med den andre gruppa med førsteklassinger, så derfor vet jeg hva stykket handler om. Personlig har jeg bare opplevd ”Jungelboken” gjennom Disney og kan derfor egentlig ikke si noe om hvordan stykket fulgte originalen. Det var en veldig annerledes ”Jungelboken” enn jeg er vant til, men fortsatt med de samme hovedproblemstillingene. Det at de har valgt å legge fortellingen til asfaltjungelen istedenfor den indiske jungelen komplimenterte bare stykket deres. Man fikk inn litt samfunnskritiske punkter og kommentarer fra verden i dag som kledde forestillingen. Jeg likte den veldig godt.
På workshopen fikk vi også ta en titt inn i kulissene og vi fikk sett hvor utrolig mye arbeid som er lagt ned i denne forestillingen. Hvor mye tid som må ha vært brukt på noe av kulissene som nesten ikke syntes fra salen, virket helt utrolig. Man skjønner litt også hvor stort budsjett de har til rådighet og hvor stort det hele er.
Jeg synes ”Jungelboken” var en fin forestilling og er glad for at vi fikk sett den. Det er fint å kunne gjøre noe annet enn å sitte ved pulten en hel dag.

Bilde: Det norske teater

Hva er privat?

I dag brukes internett til nesten alt og det er ikke så vanskelig å finne informasjon om andre. Bilder legges ut overalt, hele tiden og en god del av disse bildene burde kanskje ikke ha havnet ute på nettet. Hvor grensen går mellom hva som er privat og hva som kan legges ut for alle å se er individuelt. Noen bryr seg muligens ikke så mye om hva som ligger ute av informasjon om dem, mens andre ønsker kanskje ikke at det skal ligge noe på internettet i det hele tatt.

Noe som har vært mye diskutert er skattelistene, som er blitt offentliggjort. Alle og enhver kan gå inn på hvem som helst og se hva vedkommende tjener og skatter. Dette har blitt brukt mye for å se hva alle idrettstjernene, finanstoppene osv. tjener. Jeg synes det er å gå litt langt når man legger ut skattelistene slik. Det er nok mange som ikke bryr seg i det hele tatt hva som står om dem eller deres familie, men det er nok en del som kanskje føler seg litt utenfor. Å for eksempel være den eleven i klassen som har foreldre med minst inntekt er sikkert ikke like gøy.

Mobbing er et viktig tema når det kommer til hva som legges ut på nettet. Hvis bilder du synes er veldig private blir lagt ut er det sårende. Ikke alle er like greie eller forståelsesfulle når det kommer til hvor hver enkelts grense går. ”Venner” kan legge ut alle de pinlige videoene av deg så hele verden kan se. Og det kan godt være at noen bruker bildet ditt eller informasjonen om deg på måter som i hvert fall ikke er greit.

For oss unge er det kanskje mer aktuelt med facebook enn noe annet. Selv legger jeg ut bilder på facebook av meg selv og andre, men jeg prøver å tenke litt over hva jeg legger ut. Og jeg håper alle andre som legger ut bilder av meg tenker over hva de gjør de og. Likevel ligger det ansvar på den som bildet er av. Hvis du ikke ville at folk skulle se deg slik som på bildet, hvorfor sørger du ikke for at det blir slettet med en gang før det blir lagt ut? Men hvis det er noen som prøver å ta et ”slemt” bilde av deg, er det kanskje ikke like lett å slette det etterpå… Man burde kanskje bare prøve å tenke over hva man gjør med kameraer til stede. Noe som er ganske vanskelig siden nesten alle har kamera eller mobil med seg overalt i dag.

Som sagt, synes jeg at grensen mellom det private og det offentlige er individuell. Derfor bør man alltid ta hensyn og ikke bare gå ut i fra at siden du hadde ment at det hadde vært greit om den typen informasjon ble lagt ut om deg er det ikke sikkert at andre synes det samme.

"Du trenger ikke mer enn 6 ord"

Mikronovelle er en relativt ukjent måte å uttrykke seg selv på. I A-magasinet fra den 3. oktober kan man lese om disse mikronovellene. Jeg synes at denne typen novelle er veldig ekspressiv siden den klarer å formidle så mye med så få ord. Man trenger litt fantasi for å lage seg sin egen historie rundt mikronovellen, men hver historie blir forskjellig avhengig av leseren og deres tanker og måte å tolke på. Noen mikronoveller er lettere å forstå eller tolke enn andre.

Her er min egen mikronovelle:

Så sa han: " jeg elsker deg".

Nynorsk stil

Vi har nå fått tilbake den første nynorsk stilen på videregående. For å bli bedre i nynorsk burde jeg:

• Lese en nynorsk bok
• Øve på -ast verb
• Øve på uregelrette verb

Det er mange ting man kan gjøre for å bli bedre i nynorsk. Det er forskjellig fra person til person. Men hvis man prøver å gjøre for mange ting på en gang tror jeg ikke at man egentlig lærer noe. Lesing tror jeg er det beste man kan gjøre for da får man se språket og ubevisst lærer man noe.

Om norskfaget

Norsk er et av de fagene vi alltid har hatt. Likevel er det fortsatt vanskelig. Nå skal vi begynne med blogging i norsken etter å ha holdt på med argumentasjon og kommunikasjon. Det er en ny måte å lære norsk på, i hvert fall for meg. Jeg tror blogging blir bra, man får tilbakemeldinger fra andre og så er endelig ikke grammatikk det viktigste. Det er vel det jeg mener om blogging.